onsdag 25. mars 2015

Ski Yoga Camp 2015


I 2012 begynte Mette Grøsland og jeg å planlegge en camp som vi selv veldig gjerne skulle deltatt på. Resultatet ble Ski Yoga Camp, en camp for jenter som inneholder dager med yoga og topptur i vakre Sunnmørsalpene.

I år arragerte vi Ski Yoga Camp for tredje gang, og denne gangen klaffet alt med været! Det ble nydelige dager med sol fra morgen til kveld som resulterte i skrapte middagstallerkner og tidlige kvelder.

Stor takk til våre samarbeidspartnere Treningspartner, Bergans, Solrx, Sagafjord Hotell og Norgesguidene. For fler bilder klikk HER.

For mer info om campen: www.skiyogacamp.no

onsdag 18. mars 2015

Ja, vi elsker dette landet!

Hordaland & Hardangerjøkulen 

Fylkestopp #6


Det har gått halvannen time siden vi kjørte fra Hemsedal og vi står nå på Ustaoset klare for togturen til Finse. Det er ikke lange turen, men til Finse kommer man kun med tog og rekker vi ikke denne avgangen er løpet kjørt for i dag. Toget ankommer stasjonen i det jeg røsker stavene ut av bilen med sekken hengene og slengende i albuekroken; alt litt på halv tolv. Jeg kjenner et ubehagelig sug i magen. Skiskoene mine! Suget i magen er nå en kjempeklump. Er det mulig? Panikken sprer seg i kroppen og jeg ser tydelig for meg skiskoene som står pent og pyntelig hjemme i gangen. Passasjerene har kommet seg på toget og dørene går snart igjen. -Nå må du komme! roper Gunnar fra perrongen og fekter med armene. Jeg smeller igjen bakluka og hiver meg rundt mens den indre stemmen sier optimistisk, dog oppgitt; Bare kom deg på toget – det ordner seg alltid på et vis, surrehue!


Hardangerjøkulen er den sjette største isbreen på norsk fastland med et areal på cirka 73 km². Målet er den høyeste toppen i Hordaland fylke og for å komme dit  følger vi oppkjørt/kvistet løype som tar oss rett forbi toppunktet på 1863 moh. Dette er også den sjette fylkestoppen på listen min og jeg er spent på om vi kan krysse den av når dagen er omme.

- Finse 1222, hva kan jeg hjelpe deg med? sier en hyggelig stemme i enden av telefonen. – Hei! Jeg sitter på toget, skal gå Hardangerjøkulen, men har glemt fjellskiskoene mine hjemme. Er det mulig å låne hos dere? undrer jeg og holder pusten. – Det kan du, ikke noe problem! Lettelsen er stor og jeg puster igjen. Skuldrene senker seg, pulsen roer seg og jeg kjenner den etterlengtede, gode følelsen trenge frem og ta sin plass: vi skal på tur.

Slik jeg ser det, er det å ikke kunne komme seg til Finse på annet vis enn med tog (ikke med bil i hvert fall) eksotisk nok i seg selv. Mentaliteten er en annen og det finnes ingenting bedre jeg kan gjøre enn å kikke ut på vakker natur og la tankene spinne fritt. En slags meditativ tilstand, en tilstand jeg ofte kjenner på når jeg er ute på tur. Tankene får rom, mens plikter og avtaler tar fri. Jeg trenger bare være til stede. Her og nå.

Det går jevnt og rolig oppover. Det er overskyet, men sola presser seg gjennom nok til at vi går i skjorte, solbriller og uten lue. Føret er ok og vi spiser høydemeter og kilometer omtrent som antatt. På veien passerer vi en god del telt. Mange av de med norske flagg godt plantet i snøen, klare for morgendagens 17.mai-tog til jøkulen, en tradisjon som visstnok har pågått i mange år. Da går flere hundre skientusiaster i skitog opp til Jøkulhytta der det er gudstjeneste og synging av nasjonalsangen. Vi er en artig gjeng vi Nordmenn, tenker jeg og funderer på hva som er typisk for nasjonaldager rundt om i verden. 
Til Appelsinhytta er det omtrent 4 kilometer og i det vi passerer denne og snur oss kan vi fortsatt se Finsehytta bak oss i det fjerne. I hytteveggen sitter tre blide og fornøyde damer med hver sin matpakke. Vi smiler, de nikker og vi trasker videre.
Veien videre fra Appelsinhytta går oppover langs nordvestsiden av Nordre Kongnuten. Dette strekket er litt brattere, men ikke for bratt for andre turgåere til å dra med seg pulkene oppover. Kanskje skal de over hele breen? Det er sikkert en nydelig tur det også tenker jeg og drømmer meg bort i en ny tur til Finse.
Snøen bærer preg av at solen har stått på og at vi nærmer oss vår. Skiene må av et par ganger for å beskytte skisålen mot steinrøys, og solkremen må frem flere ganger for påfyll på nese og lepper. En litt sliten kropp bøyer seg ned for å feste skiene og får øye på en vakker og glødene rødsildre som stikker frem mellom steinene. Nok et tegn på at våren er på vei. At denne vesle blomsten kan fremtre så vakkert på rundt 1600 meter er fantastisk, og det viser seg at rødslidren vokser så langt nord som til 83°15'N på Nord-Grønland, noe som gjør planten til den nordligst voksende planten i verden.
Oppe på omtrent 1780 moh dukker Jøkulhytta opp. Det er ikke store hytta og er vel egentlig en gammel nødbu, men den er åpen og vi tar med oss matpakkene inn. På veggene henger gamle bilder fra området og det er spesielt fasinerende å se på antrekkene. Før i tiden gikk man i det man hadde og kvinnene gikk på ski i stakk. På den tiden var det ingen som brydde seg om det man hadde på seg var siste kolleksjon av Bergans, Norrøna eller Arc'teryx, det som betydde noe var å komme seg ut i naturen. Mulig jeg tar feil, kanskje var det noe som het siste skrik på stakk-fronten også?  

Selve toppen av Hardangerjøkulen er ikke særlig spektakulær. Utsikten derimot kan man ikke klage på om sikten er god. Da ser man både Hurrungane, Gaustatoppen, Hårteigen og ned mot Hardangerfjorden. Toppunktet ligger et sted på vei over vidda langs den kvistete løypa, akkurat der du føler det begynner å helle nedover igjen etter at det så vidt har gått litt oppover. Det er med andre ord godt å ha med seg en GPS hvis man ikke skal gå hele Jøkulrunden, men vil sikre seg å ha nådd toppunktet. Både Gunnar og jeg har mest lyst til å gå hele runden tilbake til Finsehytta, men i frykt for at toget skal kjøre fra oss velger vi samme vei ned som vi kom opp. Dermed gjenstår premien for innsatsen så langt, nedkjøringen, og med vinden i håret og fart under skiene er vi nede igjen på Finsehytta til en ventende kanelbolle på 1, 2, 3!
Lite kan måle seg med følelsen man har i kropp og sinn etter en god økt med fysisk aktivitet, noe skituren til Hardangerjøkulen er. Gunnar og jeg rakk akkurat å få med oss en god kopp kaffe på veien og sitter nå og stirrer apatisk ut på det hvite. Det er stille. Den deilige stillheten som tilsier at kroppen er sliten og hodet tilfreds. Det kjennes fantastisk og litt rart å nå toppen av Hardangerjøkulen. Fantastisk fordi det markerer den sjette fylkestoppen, og jeg kan dermed krysse nok en topp av listen over de nitten toppene. Samtidig føles det rart fordi dette markerer siste tur før neste vinter.

Nøkkelen vris om og døren åpnes. Der står de, fjellskiskoene, klare for tur. Det er vanskelig å la være å le oppgitt, samtidig som jeg synes litt synd på de. De har gått glipp av en innmari fin tur. Jeg setter de tilbake i garderoben og tar skoene som står ved siden av med meg ut for å pusse de.

Dagen etter er det 17.mai og bunadskoene skinner der vi går gjennom bygda med grønnkledde grøftekanter og bjørketretopper. Vi synger nasjonalsangen og jeg lukker øynene, ser for meg Jøkulhytta og håper at vi også en gang får oppleve å gå 17.mai-tog på ski i stakk eller Bergansuniform.





 

Kilder: Turer fra Finse av Fri Flyt/Trygve Sunde Kolderup og Wikipedia

mandag 12. mai 2014

Turlederkurs i Nordmarka



I helgen var min kjære Ski Yoga Camp - makker, Mette og jeg langt inni marka på Turlederkurs! Dvs, vi var hvertfall 5km innover og oppover fra Sørkedalen skole, rettere sagt på Kobberhaughytta.
Turlederkurset var/er i regi av Den Norske Turistforeningen og vi visste ikke så mye om kurset. Vi meldte oss på fordi vi var interessert i å lære mer om det å være gode turledere, samt satset på at vi helt sikkert ville få noen gode tips tilknyttet det å være på tur. Utlært blir man aldri… 
Og gode tips fikk vi!

  
En blid og fornøyd Mette fremme på Kbberhaughytta
Største wok'n jeg har sett!

    
 

Nydelig gjenskinn i Kobberhaugtjern
Vi fikk mang en gode turtips fra turlederne Gunnar, Grethe, Maria og fler!
Team Bestått!
Takker for en lærerik og inspirerende mini-helg men en god gjeng turglade folk!
Personlig synes jeg det var utrolig godt å få treng ordentlig med kart og kompass, min desidert svakeste tur-side!! Samtidig er det mange tanker og refleksjoner man får ved å prøve seg som turleder, observere andre og gjennom å diskutere forskjellige scenarioer. Det handler plutselig ikke bare om turferdigheter, planlegging, mat og drikke osv, men mest av alt om å se mennesker. Food for thought….

Aktuelle linker:
Kobberhaughytta
Den Norske Turistforening (DNT)
Bli turleder

søndag 2. mars 2014

Bergen - Oslo, eller Geilo om du vil… :)

Vi gikk hardt og ambisiøst ut. Vi visste at så og si ALT måtte klaffe om vi skulle kunne få til denne distansen på 11 dager, men hvor spennende blir vel livet om man ikke kliner til litt i ny og ne?
på vei mot Seldalsnuten
Det er lett å sitte her nå og se tilbake på turen og tenke på alt man kunne, skulle og burde gjort annerledes. Vi skulle ikke hatt så tunge sekker, vi skulle sett nøyere på terrenget i de første etappene, vi burde lagt ut fler depoter, vi burde hatt bedre skotøy, vi skulle lagt inn en hviledag, vi skulle gått litt lengre den og den dagen, vi skulle tatt fler dager fri osv. Er det en ting man ofte er skikkelig flink til når man ikke har nådd et satt mål, tross 100% innsats, så er det å fokusere på det negative. Det er faktisk noe av det enkleste av alt i hele verden virker det som, og det skjer merkelig automatisk.
Men, faktum er at vi gjorde så godt vi kunne. Vi stod på alt vi kunne, gjorde mange vurderinger, gikk lange dager, avlastet hverandre det vi kunne, spiste og sov alt vi klarte og jeg er i bunn og grunn kjempestolt over hvor langt vi kom! :)

Det var kjipt å ikke komme til Oslo og da vi ble enige om å avslutte turen på Geilo var nok kroppen veldig klar for det, men ikke hodet. Det er facinerende å oppleve hvor målrettet man kan bli og hvor vanskelig det da er å avbryte noe når man ikke er helt fremme der man har sett for seg at man skal ende opp. Da er det godt å være et team hvor man er flinke til å bringe frem de realistiske faktorene og heller fokusere på det positive.
På vei opp fra Rastaklov opp mot Olsskavlen
Det beste av alt er at uansett hvordan en sånn tur går med hensyn til målet, så lærer man vannvittig mye. Man lærer mye om friluftsliv naturligvis, men man lærer enormt mye om seg selv; hvordan man takler motgang, tøffe dager, psykiske og fysiske utfordringer, hva som er ens sterke og svake sider, og ikke minst hvordan man oppfører seg mot andre når man er sliten og " i kjeller'n". Jeg var en skikkelig drittunge et par ganger da blodsukkeret var for lavt og usikkerheten høy, men heldigvis lærte jeg av det og håper jeg ga mine turkamerater et par oppturer da de var i kjeller'n. Det er nemlig litt sånn det blir på tur, man treffer veggen til forskjellige tider akkurat samme som man har maksimal motivasjon og masse energi på forkjellige tider.

Gunnar sa opptil flere ganger noe som stemmer veldig på turer som dette (og ellers i livet forsåvidt): det er fullt av oppturer og nedturer. Jeg tenkte kanskje jeg skulle dele noen av disse for å bedre illustrere mitt inntrykk av turen :)

Dag 1
Nedtur: Ulrik-banen var stengt og vi måtte gå en hel dag med regn og atter regn.

Opptur: etter mange timer med gåing, og deretter et par timer med ski på bena i kuling kom vi til Redningshytta som til vår store glede var ÅPEN! (Link til ruta vi gikk)

Dag 2
Nedtur: sterk kuling/storm hele veien over Gullfjellet… Også mistet vi et kamera ved foten av Gullfjellet.
Opptur: Vi kom oss over Gullfjellet!! :)

Dag 3
Nedtur: Mye vondter i beina etter mye gåing på vei...
Opptur: fikk skysset sekkene våre noen gode kilometer oppover frem til snøen! :)

Dag 4
Nedtur: glemte kartet vårt på Vendingen da vi dro innom der og kokte opp vann…
Opptur: Fikk en hel dag på ski, så solen så vidt og ble introdusert til et flott fjellområde :)
Vendingstjørn
Dag 5
Nedtur: Vi gikk noe feil ut fra Voss sentrum og det ble en hard psykisk knekk der og da…
Opptur: Vi kom oss helt til Fennastølene (målet for dagen) og det var vindstille og eventyrstemning da vi satte opp teltet for kvelden.

Dag 6
Nedtur: mistet en teltstang og et liggeunderlag…
Opptur: fikk de etterlengtede naturopplevelsene med den vakreste natur og strålende sol :) :)
På vei mot Seldalsnuten
Dag 7
Nedtur: Gikk tom for bensin og mat. Det hadde blåst katter og bikkjer om hverandre hele natten og ytterteltet var fylt med snø…Begynte å kjenne oss litt motløse og begynte nesten å tenke alternative løsninger for å komme oss til Finse…
Opptur: Kom oss til Mjølfjell Ungdomsherberge og fikk smurt oss store matpakker og fikk i oss en god lunsj takket være Eva. Dette ga oss masse pågangsmot og vi kom oss helt til Kaldavasshytta hvor vi på veien fikk oppleve en nydelig solnedgang etterfulgt av en stjernehimmel som gjorde at det fristet å sove under åpen himmel…
Litt forbi Jernhusvatnet
Dag 8
Opptur: Flott soloppgang etter å ha begynt å gå i mørket med hodelykter fra kl.06:00.
Her tror vi at vi ser mot Vikafjell og Sogn
Nedtur: gikk 10 timer i kraftig motvind og ingen sikt. Det var vel denne dagen vi havnet helt i kjelleren.  Har ikke noe bilde fordi vi var så ute av det. Også var det ikke middag til oss da vi kom frem :(

Dag 9
Opptur: luksusfrokost på Finse 1222, pulk og nydelig vær og føre!

Nedtur: det var helt fullt på Haugastøl - og vi som hadde gledet oss til middag og en seng… (Ikke det at det var så ille å kunne sitte utenfor teltet og spise middagen)
Camp - i nærheten av Lysthusbekken
Dag 10
Opptur: Kom til Tuva og fikk spise verdens beste vafler!!
Nedtur: å sette seg på toget hjem tilbake til Oslo…

Takk for et tøft, men flott eventyr!
Stor takk til Bergans for samarbeidet & utrolig bra utstyr :)
Takk til alle som heiet på oss gjennom facebook!

/Karine :)